|
|
Seminar om Arkivloven og forskriftene august 1999 Riksarkivar
John Herstad Statssekretær, kjære arkivmedarbeidere og kolleger. Jeg har lenge hatt lyst til å innlede ved en anledning som denne med et latinsk sitat, men jeg har aldri funnet noe som passet. Før i dag, og la meg derfor sitere og gjøre dere kjent med den romerske byråkraten som uttalte "Quod non est in actis, non est in mundo". Den som ikke finnes i arkivet, eksisterer ikke. Dette refererer til en situasjon der det å registrere menneskene ved fødselen var selve grunnlaget for å tilhøre det romerske samfunn. Den som ikke fantes i arkivet, eksisterte ikke som samfunnsmedlem. Så dramatisk er det selvsagt ikke hos oss i det moderne Norge, men vi behøver ikke gå lenger enn til den situasjon som asylsøkere, flyktninger og innvandrere representerer mht å dokumentere sin identitet, for å få øynene opp for det grunnleggende faktum at arkiv er viktig for det enkelte mennesket og for menneskene i samfunn. I dagens demokratiske samfunn er arkivene til for menneskenes del, og det er i dette perspektivet at arkivloven med forskrift har sin største betydning. Arkivloven, forvaltningslov og offentlighetslov sikrer den demokratiske forvaltningen av arkivene i Norge. Norge var sist av de nordiske land og blant de siste landene i Europa, til å få en arkivlov. Så lenge vi ikke hadde en lov trøstet jeg meg selv - og andre - med at vi hadde et meget godt regelverk for arkivarbeidet i dette landet. Det gikk temmelig nøyaktig 15 år fra jeg som riksarkivar første gang tok opp spørsmålet om en arkivlov til arkivloven trådte i kraft, og jeg må innrømme at visjonene om betydningen av arkivloven tapte seg noe under veis. Nå etter bare et halvt år med arkivlov og arkivforskrift i virksomhet er det godt å se hvor riktig vi tenkte og hvor realistiske visjoner vi hadde for 15 år siden. Arkivloven med forskrifter er av stor betydning for det enkelte menneske i Norge og for demokratiet i vårt land. Vi minnes stadig om hvordan makt og arkiv henger sammen, og den politiske makten kan ikke utøves uten makt over arkivene. Det gjelder i vårt land og det gjelder i land som bruker arkivene til å ødelegge elle bekjempe spesielle grupper av mennesker. Hvis lysten til å ødelegge arkiv er sterk nok i et samfunn, vil ikke en arkivlov være til hinder for det. Dette har vi nylig sett også i vårt land der Stortinget har bestemt at innsyn i overvåkingspolitiets arkiver for dem som ble urettmessig overvåket, skal kunne resultere i at arkivet ødelegges. Men uansett slike forhåpentligvis enkeltstående og sjeldne tilfeller av misforstått personvern, er det min oppfatning at arkivlov og forskrift på en dramatisk bedre måte enn det gamle regelverket vil sikre innbyggerne i dette landet flere og bedre arkiver, og lette adgangen til arkivene. Jeg tror ikke at den langsiktige virkningen av arkivloven kan overvurderes i dette perspektivet. Jeg har tidligere vært noe mer forsiktig i mine uttalelser om betydningen av lov og forskrift enn jeg er her og nå. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at jeg er blitt eldre og dermed mer radikal,(jfr. andre kjente menn som åpenbart er blitt mer radikal på sine eldre dager). Men jeg mener nok at hovedforklaringen ligger i det enkle forhold at vi i løpet av dette halvåret hvor lov og forskrift har vært i bruk, faktisk har sett hvilken enorm forskjell det er på den gjennomslagskraft som bestemmelser forankret i lov og forskrift har sammenlignet med regelverk som ikke er hjemlet i lov. Og da snakker jeg om gjennomslagskraft i forhold til det byråkrati, det maktapparatet, som selv er med å skape de arkivene som vi her snakker om. Det er et faktum at arkivloven bare i liten grad berører vårt arbeid med privatarkiver, og det er foreløpig meget vanskelig å antyde hvilken betydning loven vil vise seg å ha i den sammenheng på lang sikt. Men vi har allerede erfaring for at den er god og nyttig også på dette området, og jeg tror at den på en god måte kan brukes til å sikre viktige privatarkiver for ettertiden. Det kan oppleves som et paradoks at arkivlov med forskrift skal bety så meget for folk i sin alminnelighet all den stund de ikke retter seg mot folk flest, og ettersom loven bare i liten grad berører privatarkiv. Dette henger sammen med at lov og forskrift primært retter seg mot dem som vi litt høytidelig kan kalle folkets tjenere - byråkratiet i stat og kommune. Det er dette som er arkivskaperne, og det er konsekvensen av deres handlinger, konsekvensen av hva disse menneskene gjør og ikke gjør i arkivmessig sammenheng som sterkt berører den alminnelige mann og kvinne i dette land. Dette gjelder både stat og kommune, men den største forandringen og den største betydningen vil dette få vis a vis administrasjonen innenfor hele den kommunale og fylkeskommunale sektor. Og det er jo denne del av forvaltningen som ideelt sett står folk nærmest. Hvis arkivlov og forskrift får stå ved lag og hvis Arkivverket og de interkommunale arkivorganisasjonene har de ressurser som skal til for å følge opp bestemmelsene med hjelp og rådgivning, vil de nye bestemmelsene innebære en revolusjon både arkivmessig og almenkulturelt i kommuner og fylkeskommuner. På lang sikt er det i denne sektoren at forandringene vil bli mest merkbare når vi tenker på journalføringsplikten og arkivdepoordningen som nå ligger fast. Men også for statens arkivdanning og arkiver som helhet kan betydningen neppe overvurderes. Vi har truffet på ordførere og rådmenn som ikke lar seg imponere av lov og forskrift og viser til at administrasjonen i deres kommune bryter mange lover og forskrifter. Vi kan ikke utelukke at vi vil møte tilsvarende holdninger i det statlige byråkratiet. Men jeg velger å tro at dette vil være de sære enkelttilfellene. Norsk forvaltning er gjennomgående av god og hederlig kvalitet, og de som jobber der gjør en god jobb og så godt de kan. Fremfor alt vil juristene i statlig og kommunal/fylkeskommunal administrasjon ha sans for bestemmelser med hjemmel i lov og forskrift. Likeledes vil jeg håpe at alle med lederansvar, og uavhengig av om lederen er jurist eller ikke, tar sterkere inn over seg at arkivbestemmelsene nå er hjemlet i lov og forskrift. Selv om det bare er i forbindelse med ulovlig kassasjon at man kan bli stilt til strafferettslig ansvar som individuell tjenesteperson, har jeg tro på at de faglig formaningene og rådene fra arkivledere og arkivansvarlige i forvaltningen og fra arkivverkets og andre profesjonelle arkivorganers side, vil slå sterkere igjennom med loven i hånd. Og da er jeg ved et kjernepunkt når det gjelder arkivlovens betydning på lang sikt slik jeg ser det: Med arkivloven og arkivforskriften har arkivlederne og den arkivansvarlige i det enkelte organ fått et utmerket redskap til internt bruk i organisasjonen for å skape bedre arkiver. Og la meg utvikle dette synspunktet bitte lite granne. Det er riktig av oss å si at arkivlov med forskrift:
Alt dette er riktig i og for seg. Men forutsetningen for at loven skal være av betydning for alle disse, og for at den skal få den betydning som den har potensiale til, er etter min overbevisning at arkivlederne i offentlig forvaltning erobrer arkivloven og gjøre den til sin. Det er forutsetningen for at ledere og jurister i forvaltningen skal kunne dra lasset sammen med dere - og med oss. Det er arkivledernes erobring av arkivloven som er selve forutsetningen for at arkivdanningen og de daglige arkivtjenestene skal bli så gode som vi ønsker oss i et nasjonalt perspektiv. Med den sammenheng som vi alle vet er til stede mellom gode dagligarkiver og den langsiktige bevaringen av de historiske arkivene, blir arkivledernes evne og vilje til å ta arkivlov, arkivforskrift og Riksarkivarens supplerende regelverk i bruk som et redskap i egen organisasjon den helt grunnleggende forutsetningen for at arkivloven skal få den betydning for hele bevaringsarbeidet som den er tiltenkt. Jeg vil avslutningsvis gjenta her det jeg har sagt ved tidligere anledninger, og som også ble understreket av statssekretæren: Det er ingen motsetning mellom gode arkivtjenester knyttet til arkivdanningen og dagligarkivet og godt bevaringsarbeid. Bevaringsperspektivet har alltid vært selve hovedanliggendet for Arkivverkets arbeid i statlig og kommunal sektor og for arkivdepotforvalterne i kommunal sektor. Arkivloven forandrer ikke på dette. Riksarkivarens satsing på samarbeid med arkivlederne og forvaltningen i sin alminnelighet vil fortsatt måtte oppfattes som instrumentelt i forhold til det å sikre oss de bevaringsverdige arkivene. Men innenfor det perspektiv som de elektroniske arkivene representerer, vil vi i enda sterkere grad enn hittil være avhengig av å få til et rasjonelt og faglig godt samarbeid med forvaltningen, og da først og fremst med arkivlederne og de arkivansvarlige. At vi fra Arkivverkets og Riksarkivarens side vil måtte bruke mer ressurser for å få dette til på en profesjonelt tilfredsstillende måte, tror jeg er åpenbart. Jeg håper at Norsk Arkivråd står for tilsvarende holdninger og jeg ønsker lykke til med seminaret som jeg ser som et bidrag til å oppnå våre felles målsettinger og som et viktig bidrag til at arkivloven med forskrift får den betydning som den bærer i seg. Takk for oppmersomheten og lykke til med seminaret. |
|